Blandingshund – et uansvarlig valg eller verdens beste familiemedlem?

En blandingshund kan være et utmerket valg for deg som "bare" ønsker en familiehund for tur og kos. Det viktigste for de fleste av oss er tross alt at hunden vi ender opp med, er frisk og funksjonell og trivelig.

Tidligere har jeg knapt nevnt blandingshunder når jeg har skrevet om valg av rase og oppdretter. Men nå synes jeg de fortjener mer oppmerksomhet. Ikke bare som et alternativ, men som et potensielt godt og ansvarlig valg, når det gjøres riktig.

Photo by Laura Baker on Unsplash

Ansvarlige valpekjøpere bør vel velge en NKK-registrert, renraset valp, tenker du kanskje?

Slik tenkte jeg også – helt til jeg begynte å se nærmere på hva disse registreringene egentlig sier noe om.

Så lenge foreldrene har stamtavle og tilhører samme rase, kan kullet registreres. Det stilles ikke krav til helsetester, bruksegenskaper eller genetisk variasjon – selv om enkelte raseklubber har egne krav.

Ja, det finnes mange dyktige raseoppdrettere som gjør en grundig jobb med helse, mentalitet og bruksegenskaper. Men kriteriene for å registrere et kull i NKK handler om å være renraset, ikke sunn eller funksjonell.

Og da nærmer vi oss kjernen av problemet med raseavl.

Innavl og liten genetisk bredde

Mange raser sliter med høy innavlsgrad og liten genetisk variasjon. Det er en direkte konsekvens av hvordan rasene er bygget opp: Ved å avle på få, nært beslektede individer har man sikret ensartet utseende og atferd – men også gjort rasene genetisk sårbare.

Økt innavl gir høyere risiko for recessive sykdommer, svakheter i immunforsvaret og lavere fruktbarhet. Dette er godt dokumentert, men fortsatt et tema som sjelden får den oppmerksomheten det burde ha – verken i rasemiljøer eller i offentlig diskusjon om hundeavl.

Dermed står man som valpekjøper overfor et paradoks: Det som fremstår som det «sikre» og «ansvarlige» valget, er ikke nødvendigvis det som gir best forutsetninger for helse og lang levetid.

Er blandingshunder friskere?

Du har kanskje hørt påstanden om at blandingshunder er friskere enn renrasede – og det er noe sannhet i det. Genetisk variasjon og lav innavlsgrad reduserer risikoen for at valpen får to kopier av et defekt gen, og dermed utvikler arvelig sykdom. Dette gjelder særlig ved første generasjons kryssing (F1) mellom to ulike raser.

Dette betyr ikke at alle blandingshunder automatisk er sunne. En blanding av to nært beslektede hunder – eller av foreldre med uoppdagede arvelige sykdommer – kan gi like store problemer som en rasehund med høy innavlsgrad. Det finnes useriøs blandingsavl, tilfeldig valpeproduksjon, og det er ofte dårlig med dokumentasjon.

"Blandingshund" er så mangt. Det kan bety et tilfeldig ulykkeskull mellom to nært beslektede hunder eller to hunder som er langt fra hverandre genetisk. Det kan være snakk om flere generasjoner med kull med begrenset utvalg hunder. Avlen kan skje planmessig eller tilfeldig, og den kan være godt og dårlig dokumentert.

Her må du som valpekjøper være like kritisk og grundig som du ville vært overfor en raseoppdretter.

Bilde av Jake Oates on Unsplash

Hva med doodler og andre designerblandinger?

Doodle-hunder som labradoodle, goldendoodle og cavapoo har blitt svært populære. Kombinasjonen av «søtt utseende» og «allergivennlig pels» virker forlokkende, men her er det viktig å vite hva man kjøper.

Selv om doodler teknisk sett er blandinger, betyr det ikke nødvendigvis lav innavlsgrad.

Puddelandelen i disse kombinasjonene stammer ofte fra et snevert genetisk grunnlag, og mange kull har felles opphav. Brukes de samme pudlene eller nært beslektede individer om og om igjen, bygges det opp skjult innavl – på tvers av raser.

Noen doodle-oppdrettere jobber målrettet og bruker genetiske tester for å unngå sykdommer og uønskede kombinasjoner. Men svært mye av avlen skjer uten tilsyn, kontroll eller dokumentasjon. Når utseende blir viktigere enn helse, ender man fort med de samme utfordringene som man finner i raseavl.

Blanding som bevaringsarbeid?

En spesiell kategori blandingshunder er valper fra såkalte utkryssingsprosjekter – altså planlagte parringer mellom ulike raser med mål om å styrke helsen og det genetiske mangfoldet i en bestemt rase.

Det pågår prosjekter for lundehund og cavalier king charles spaniel – om enn med varierende suksess. Det finnes også oppdrettere som har startet slike prosjekter på eget initiativ fordi raseklubbene ikke ønsker å delta. Schæfer og hvit gjeterhund er to slike raser. Vi kan forvente at enda flere raser kommer etter i årene som kommer.

Valper fra utkryssingsprosjekter vil gjerne ha lav innavlsgrad og kan på sikt bli innlemmet i den opprinnelige rasen etter flere generasjoners seleksjon. For valpekjøperen betyr dette at man både kan bidra til viktig bevaringsarbeid og få en genetisk robust hund – men det kommer med en viss grad av uforutsigbarhet i både utseende og atferd.

Utkryssingsvalp er ikke for deg som vil ha en "typisk" representant for en etablert rase – men kanskje et av de mest ansvarlige valgene du kan ta, hvis helse og mangfold er viktigst for deg.

Bilde av Abhishek Chauhan on Unsplash

Ikke renraset – men like gjennomtenkt

Å velge en blandingshund betyr ikke at vi skal ta lett på hundekjøpet. Anskaffelse av hund bør være et like informert valg uansett om du ønsker deg en rasehund eller blanding.

Foreldrene bør være helsesjekket og ubeslektede, valpene bør vokse opp under gode forhold, og du bør kunne få innsikt i bakgrunn og helsehistorikk.

Et første generasjonskull (F1) mellom to ulike raser kan gi 0 % innavl og god genetisk variasjon – men det gir også større variasjon i utseende og egenskaper. Det må du som kjøper være forberedt på.

Ønsker du konkrete råd for hva du bør se etter i en blandingsvalp og oppdretter? Følg med i bloggen, snart kommer et innlegg for deg!

Konklusjon

Det finnes ingen garantier i hundeavl – enten du velger renraset eller blandingshund. Men tanken om at kun kennelklubbregistrerte rasehunder er det «ansvarlige» valget, fortjener å utfordres. For meg handler ansvar om å gjøre grundige valg, med helse og funksjon i fokus. Ikke nødvendigvis om stamtavle og rase.

Inntil raseklubbene og kennelklubbene (les: oppdretterne) forstår alvoret med små genpooler og innser at det haster med å finne langsiktige løsninger for å redde rasene, har jeg ikke samvittighet til å anbefale rasehunder over blandingshunder.

Min neste valp blir kanskje en nøye utvalgt blandingshund. Ikke fordi det er trendy - men fordi det kan være det mest ansvarlige valget, for både meg og hunden.

Det sender også et viktig signal til raseverdenen: Om å ta genetisk mangfold på alvor før det er for sent.

Bilde av Austin Hervias on Unsplash